Påførte utgifter som du ikke ville hatt dersom ulykken tenkes borte, skal i utgangspunktet erstattes av den som har forårsaket skaden. Dette gjelder for alle påførte utgifter du har på grunn av personskaden – disse kan du kreve erstatning for. Det stilles imidlertid opp noen grenser for hvor langt denne erstatningsplikten går når det gjelder påførte utgifter.
Den sentrale skranken ligger i at utgiftene må være rimelige og nødvendige for at de skal kunne kreves erstattet. Vilkåret om rimelig og nødvendig setter begrensninger i hva den skadelidte kan påføre seg av utgifter og likevel få dem erstattet av skadevolder eller forsikringsselskapet. Som eksempel kan den skadelidte ikke forvente å få erstattet reise til utlandet for kostbar behandling, men må nøye seg med å få behandling i Norge.
Hvis de påførte utgiftene kan bli dekket gjennom de offentlige systemene, slik som eksempelvis NAV, så vil forsikringsselskapene forvente at man søker om slik dekning før man eventuelt krever å få dem erstattet fra forsikringsselskapet. Dette har særlig betydning ved yrkesskader, hvor den offentlige dekningen for behandlingsutgifter er særlig god.
Jo mer nødvendig en påført utgift er for deg i behandlingsøyemed, jo lettere er det å få aksept for at utgiften skal erstattes. Jo lenger du beveger deg fra rent nødvendige behandlingsutgifter, og over i mer sosiale kostnader, jo mindre velvillige vil forsikringsselskapene være i forhold til å betale erstatning for utgiftene. Jeg har også erfart at påførte utgifter lettere dekkes tett inntil skadedagen, men at jo lenger tid det går fra skadedato, jo vanskeligere kan det være å få erstatning for påførte utgifter.
