Grunnerstatning er begrepet man bruker om fremtidig inntektstap ved yrkesskade. Har du en yrkesskade som gir deg tap i inntekt også fremover i tid, så skal erstatningen for dette tapet beregnes etter reglene for grunnerstatning. Dette gir en mer tabellmessig erstatningsberegning, og beregningen er dermed ikke like individuell som tilfellet er med eksempelvis erstatningskrav for fremtidig inntektstap etter trafikkulykker.

Tanken bak en sånn standardisert løsning for grunnerstatningen er at den som får en yrkesskade er tjent med at beregningen gjøres på en ukomplisert måte, og dermed skal kunne få erstatningen hurtigere enn hvis erstatningen beregnes individuelt. Enkelte av de som har fått yrkesskade vil også komme bedre ut av det enn ved en individuell beregning. Mange vil imidlertid oppleve at de ikke får sitt reelle økonomiske tap erstattet fullt ut.

Ved å etablere en slik standardisert beregningsmetode for grunnerstatningen har også selskapene en klar oppfordring til å argumentere for at mest mulig av andre erstatningen skal omfattes av grunnerstatningen. Dette har forsikringsbransjen eksempelvis lykkes med når det gjelder tapt evne til arbeid i hjemmet, som etter rettspraksis anses som en del av grunnerstatningen. Ved trafikkulykker er dette en egen erstatningspost som kommer i tillegg til den individuelt beregnede erstatningen for fremtidig inntektstap.

Den som får en yrkesskade kan dermed risikere at erstatningen ikke dekker helt opp for inntektstapet, og at det i tillegg blir utgifter til å leie inn hjelp i hjemmet som man ikke får erstatning for. Ut fra praksis i Høyesterett den siste tiden, så virker det som at domstolene gjerne vil beholde standardiserte løsninger. For å sikre et mer korrekt erstatningsoppgjør, og at den med en yrkesskade får dekket det faktiske tapet, bør grunnerstatningen derfor økes hvis man skal holde fast ved den.