Dette er en blogg som skal handle om ulike juridiske temaer og utviklinger innenfor personskade, og da særlig for trafikkskader og yrkesskader. Jeg jobber som advokat med dette fagfeltet, og ser daglig hvordan både faget utvikler seg i rettspraksis og hvordan mangel på informasjon gjør at mange som får en personskade ikke får den erstatningen de har krav på. Jeg synes fagfeltet er spennende, og vil bruke bloggen til å presentere noen av mine tanker rundt det som skjer i rettsutviklingen.

Hovedfokuset i bloggen kommer til å være på trafikkskade- og yrkesskadesaker, men hvis det er interessante temaer som dukker opp innenfor eksempelvis pasientskader eller voldsoffererstatning, så skal jeg prøve å få også dette presentert.

Kapitaliseringsrentedom

Høyesterett avsa en viktig dom om personskade og kapitaliseringsrenten i desember 2014.

Blant det aller mest sentrale i den siste tidens utvikling, er en dom fra Høyesterett i storkammer rett før jul. Saken gjaldt erstatningsoppgjøret etter en alvorlig og varig personskade. Spørsmålet var hvilken kapitaliseringsrente som skal anvendes ved neddiskonteringen av fremtidig inntektstap, fremtidige utgifter og menerstatning til nåtidsverdi.

Kapitaliseringsrenten er avgjørende for hvor stor erstatningen for de fremtidige tapspostene skal bli, på grunn av måten fremtidstapet beregnes på. Ved utbetaling av fremtidig inntektstap, så forutsetter man at erstatningsbeløpet investeres fornuftig og kapitaliseringsrenten er den antatte, årige avkastningen man regner med at den som mottar erstatning vil kunne oppnå. Så foretar man en neddiskontering (i praksis en reduksjon) av erstatningen ut fra forventningen man har til skadelidtes investeringer.

Denne kapitaliseringsrenten har i flere år forut for dommen vært på 5%, og Høyesterett har ikke villet behandle rentesatsen under henvisning til at domstolen mener at lovgiver burde bestemme denne renten. Fra skadelidtesiden har det over lengre tid vært hevdet at en kapitaliseringsrente på 5% er alt for høy, og at de skadelidte i realiteten ikke får full erstatning med en slik rente.

Høyesterett behandlet spørsmålet og  gjentok standpunktet fra tidligere rettspraksis om at kapitaliseringsrenten skal baseres på et realavkastningssynspunkt, altså forventet nominell avkastning minus inflasjon. Høyesterett lot ikke hensynet til forventet reallønnsvekst komme inn ved beregning av kapitaliseringsrenten, og tok ikke stilling til om dette var noe skadelidte ville ha hatt krav på ved fastsetting av fremtidig inntektstap i kroner.

Hvilken realavkastning som skal legges til grunn for kapitaliseringsrenten, avhenger av hvilken risiko som det kan forventes at skadelidte tar ved investering av erstatningsbeløpet. Dette er et spørsmål om skadelidtes tapsbegrensingsplikt. I tråd med tidligere rettspraksis uttalte Høyesterett at deler av erstatningen må forventes investert i aksjer og eventuelt i andre typer særlig sikre obligasjoner, ved siden av statsobligasjoner og bankinnskudd. Det må også tas hensyn til at en del av erstatningen gjerne brukes til å finansiere bolig.

Gitt de langsiktige økonomiske utsiktene nasjonalt og globalt kom Høyesterett på dette grunnlag enstemmig til at kapitaliseringsrenten som hovedregel må være 4 prosent – altså en reduksjon fra tidligere praksis og noe som medfører at de skadelidte vil få en høyere erstatning enn før.

I saken oppstod det også spørsmål om det bør gjelde en særlig kapitaliseringsrente dersom erstatningen skal forvaltes av fylkesmannen som vergemålsmyndighet og dermed må settes i bank. Et flertall på 7 dommere gikk mot dette, mens et mindretall på 4 dommere gikk inn for en kapitaliseringsrente på 3 prosent for personer under vergemål som er underlagt en ordning med tvungen forvaltning av midlene.

Dommen reduserer altså kapitaliseringsrenten, og det er et veldig viktig skritt i riktig retning mot full erstatning for de skadelidte. Det er likevel skuffende å se at en personskadet som er under vergemål, og derfor må plassere erstatningen i bank, også skal få sin erstatning beregnet til samme sats som andre. Ved bankinnskudd vil ikke den skadelidte få samme avkastning som andre med personskade, og vedkommende vil dermed ikke få full erstatning.

Videre har Høyesterett redusert skatteulempen fra et utgangspunkt på 25% til 20%. Dette er tilsynelatende et grep som reduserer erstatningen for den skadelidte, og som dermed veier litt opp for den økningen av erstatningen som nedjusteringen av kapitaliseringsrenten medfører. Det er imidlertid verdt å merke seg at Høyesterett i dommen skriver at det må sterke grunner til å gjøre unntak fra denne hovedregelen, mens man tidligere bare trengte konkrete holdepunkter for å fravike det gamle utgangspunktet på 25%. I realiteten ble mange personskadesaker løst med en skattulempe som lå vesentlig lavere enn de 25% som Høyeseterett hadde satt som utgangspunkt. Ved å skjerpe vilkåret for å gjøre unntak fra det nye utgangspunktet, så kan dommen i realiteten på dette punkt også vise seg å være en positiv utvikling for den som har fått personskade.