Personskadeerstatning er et begrep som noen ganger brukes om erstatningskrav etter trafikkskader, yrkesskader eller andre former for personskader som kan utløse et erstatningskrav. En personskadeerstatning kan beregnes forskjellig, alt ettersom hvilken type personskade det er. Særlig er denne forskjellen tydelig i forhold til yrkesskadeerstatning og beregningen av grunnerstatning som gjøres der, og den mer individuelle beregningsmetoden som gjøres ved eksempelvis trafikkskadesaker. Videre er det viktig å merke seg at personskadeerstatningen beregnes individuelt. Dette innebærer at det som utgangspunkt ikke er av betydning hva en annen skadelidt har fått i personskadeerstatning – det er den enkelte skadelidtes tap som skal erstattes, og dette vil variere fra person til person.
Selv om prinsippet for personskadeerstatning er at den skadelidte skal stilles økonomisk som om ulykken ikke hadde skjedd, så viser det seg i praksis at det er veldig vanskelig å finne ut hva dette konkret vil medføre i erstatningsutbetaling for den enkelte. Videre er det ofte nesten umulig å bli enig med forsikringsselskapet i at det resultatet man selv er kommet til, er det den korrekte personskadeerstatningen i den enkelte sak. Dette medfører igjen at det er en relativt omfattende rettspraksis på området, og her er Høyesterettsavgjørelser av sentral betydning for hvordan lovbestemmelsene skal forstås.
Problemet med personskadeerstatning og rettspraksis
Forholdet mellom partene er særdeles skjevt der det er spørsmål om personskadeerstatning og skadevoldersiden er representert gjennom et forsikringsselskap. Forsikringsselskapet har i prinsippet ubegrenset med ressurser det kan bruke i en rettslig prosess, mens den skadelidte gjerne over lang tid har vært uten inntekt og har lite eller ingen penger til å finansiere en rettssak. Dette styrkeforholdet gjør at veldig mange saker om personskadeerstatning aldri når rettsapparatet.
Forsikringsselskapene er også helt sentrale i utvelgelsen av hvilke saker om personskadeerstatning som føres oppover i rettssystemet, og som ved å bli avgjort i Høyesterett kan bli retningsgivende for andre skadesaker senere. Hvis selskapet tror at de kan tape viktige spørsmål i en konkret sak, eller at det er en risiko for at Høyesterett vil uttale seg negativt i en sak om personskadeerstatning, så vil selskapet foretrekke å betale ut en erstatning i den saken framfor å la den gå videre i systemet. De har såpass stor tilgang på erstatningssaker at de kan vente til det kommer en annen sak med de samme spørsmålene, som de vurderer at de lettere kan vinne frem med. Hvis jeg som advokat i en konkret sak får et tilbud om personskadeerstatning som for min klient er gunstig, så plikter jeg å råde min klient til å akseptere tilbudet uavhengig av om jeg mener saken som såden egner seg for Høyesterettsbehandling. På denne måten kjøper selskapene seg ut av vanskelige saker og de kontrollerer i realiteten hvilke saker Høyesterett dømmer i, og dermed også indirekte hvordan rettspraksis utvikler seg.
Rettssikkerhetsmessig er dermed grunnlaget og saksutvalget som Høyesterett har tilgjengelig for sine avgjørelser i saker om personskadeerstatning svært betenkelig.
